Hva er sant, hva er virkelig, hva er viktig?

Nede i det dypeste mrke. I den nederste, mrkeste etasjen, hvor ingen lys slipper inn. Hvor ingen hrer deg om du roper. Hvor tiden str stille. Nakne vegger og isolert fra omverdenen.

Etter et par dager litt lenger oppe har jeg falt ned i nederste etasje igjen. Jeg er s sliten. Sliten av kjempe meg oppover i etasjene for s falle ned i underetasjen. Igjen og igjen og igjen. Jeg visste det jo egentlig. I gr nr jeg hadde det litt bra. I gr nr jeg s litt positivt p livet og tenkte ok tanker om meg selv og fremtiden. Jeg visste det jo egentlig. At dette bare var en midlertidig greie. En slags midlertidig illusjon. Jeg vurderte om jeg skulle droppe tenke disse positive tankene, fordi de likevel kom til forsvinne, fordi det bare var et sprsml om tid fr jeg ikke trodde p dem lenger. Men jeg bestemte meg til slutt for nyte det s lenge det varte..

Hater denne evige vandringen opp og ned mellom etasjene. Hater at jeg stadig faller ned i underetasjen. I underetasjen hvor alle mine motstandere er. Hvor ingen tror p meg, liker meg eller vil meg godt.

Fler meg s ufattelig mislykka. Hater meg selv. Hater personligheten min. Hater livet mitt, hvordan jeg er og hvordan jeg fremstr. Hater ting jeg sier og gjr. Hater vre meg. Fler meg som en vits, som en taper! Passer ikke inn noen sted. Vet ikke engang om jeg nsker vre noe sted lenger.

Hater min irrasjonelle frykt for mennesker. Hater at jeg tillater meg selv bry meg. At jeg lar mitt eget liv, tanker og flelser preges av andre. Av folk som ikke nsker meg godt. Av folk som ikke betyr noe. Jeg hater det fordi det strider mot alt jeg str for og tror p. HATER DET. Hater det fordi jeg aldri hadde sagt de samme destruktive tingene til en venn som jeg sier til meg selv. Bde av kjrlighet og fordi det er irrasjonelt og i beste fall meningslst. Hater det!

Til en venn hadde jeg sagt at hva andre mtte si, mene, tro eller synes har NULL betydning. Null betydning for livet ditt. NULL betydning for deg. At det som betyr noe er deg selv, familien din og folk som er glad i deg. Folk som liker deg for den du er. At man skal omgi seg med mennesker som nsker deg godt, som tilfrer noe positivt i livet ditt og liker deg for deg. At det bruke tiden p tenke p personer som ikke nsker deg godt i beste fall er totalt meningslst. At tiden heller skal brukes p alle de som faktisk liker deg. For det er flere av dem. Definitivt.

Skjerp deg, hadde jeg sagt. Du har folk rundt deg som elsker deg og forguder deg. Folk som nsker deg godt. Folk som kontakter deg, oppsker deg og som nsker henge rundt deg fordi at du er du. Folk som ikke nsker leve uten deg. Folk som elsker ha deg rundt seg. Det er disse folkene som virkelig fortjener din tid og energi.

Bruk tiden din p de mange som liker deg, og ikke de som ikke mtte like deg. Og like viktig; fokuser p hvem du selv liker. Nr alt kommer til alt, s er det det som betyr noe.

------------

S hvofor kan jeg ikke si disse tingene til meg selv? Hvorfor kan jeg ikke tro p dem og leve etter dem? Det er jo mine egne ord. S hvorfor ikke tro p dem?

En del av meg gjr nettopp det. Tror p dem. Den delen av meg som tenker p en helt annen mte, som blir forbanna av alt det irrasjonelle og som gir seg faen. Den delen av meg som vet at jeg har mange venner, at jeg har folk som liker meg og som bryr seg om meg. Den delen av meg som vet at jeg har ingen grunn til sitte med alle disse negative tankene. Den samme delen som synes det er ydmykende bare det skrive dette innlegget. Men vet jeg egentlig?

Hvem av dem har rett??

n ting er sikkert; Livet er og blir det samme uavhengig av hva jeg velger tro p. Jeg er og blir den samme uavhengig av hva jeg velger tro p. S da gjenstr det bare hvordan jeg nsker fle meg...

*****************************************************************************************************************************************

"I don't have time to hate people who hate me, because I'm too busy loving people who love me."

Nr det du trenger samtidig knuser deg

Jeg er s lei meg.. Lei meg fordi jeg ikke kan vre sprudlende, glad og entusiastisk. Lei meg fordi jeg ikke kan ltfte stemningen og fylle rommet med glede og entusiasme. Istedenfor gjr jeg dagene deres mrkere ved mitt nrvr. Mrkere fordi jeg har pna dren og gitt dere innblikk i mitt mrkeste rom..

Jeg har pna dren til mitt mrkeste rom, og det skjrer i hjertet mitt nr jeg ser bekymringen i ynene deres. Nr jeg ser hvordan dere prver vre forsiktige og oppmuntrende. Hvordan dere prver gjre det riktige.. Men hva er riktig i en situasjon hvor alt er feil..? Hvor jeg er feil...

Nr jeg ser hvordan det lyser et lite hp i ynene deres nr jeg kommer meg litt opp p beina s skulle jeg s inderlig nske at disse glimtene av hp kunne g over i visshet.. Visshet om at jeg hadde det bra. Visshet om at dere kunne senke skuldrene og finne ro i hjertet og sjelen.

Jeg er s glad i dere.. S bunnlst lei meg for gi dere bekymringer og usikkerhet.. Dere forjener jo ha det godt. Det er ingenting i verden jeg nsker sterkere enn at dere skal ha det godt. Ingenting varmer mer enn nr jeg ser dere smile, hrer dere le. Ingenting. Jeg elsker dere over alt.. Ingenting kan erstatte dere..

P samme tid har jeg et inderlig behov for at dere skal se min smerte. Ikke fle den.. Det unner jeg ingen.. Men se den.. Et behov for ta dere med inn i det mrke rommet og vise dere smerten som jeg har brt p i alle disse rene. Smerten som kommer av ting jeg aldri kan fortelle dere. Smerten som har sttt som en vegg av torner mellom meg og omverden. Mellom meg og de som str meg nrmest..

Jeg klarer ikke vre her alene noe mer! I mitt mrkeste rom. Et rom hvor veien inn er s mye enklere enn veien ut. Hvor dren str p vidt gap p vei inn, mens dren blir tung og vanskelig pne p vei utigjen.. Et rom hvor det kjennes ut som om noen har lst fra utsiden og kasta nkkelen..

Allikevel vet jeg at sannheten vil knuse dere. At jeg aldri kan fortelle dere hvorfor det er s mrkt der inne.. Kanskje kan aksept for mine naturlige reaksjoner hjelpe meg et stykke p vei? At jeg fr reagere som om dere visste, mens dere likevel ikke vet..

Har bare s lyst bryte ut. Svmme mot vannoverflaten, trekke inn oksygen og la sola lyse p meg igjen!

En trist trygghet. Men allikevel en trygghet

Dere sier at dere vil hjelpe meg. At dere er s redd for meg. At dere har sittet oppe hele helgen og telt p fingrene frem og tilbake om dere skal komme ned til meg. At dere har diskutert og snakka. At dere vil gjre alt som str i deres makt for at jeg skal bli bra igjen. Om det str p penger, behandling eller hva det mtte vre. At jeg m la dere slippe innp meg. La dere hjelpe meg. At alt dere nsker er at jeg skal komme meg opp p beina igjen.

Dere sier at det er forferdelig at en oppegende, nydelig og bra jente som meg skal g rundt og ha det som dette. At jeg har alle odds med meg for lykkes. At jeg m la noen utenfor meg selv hjelpe meg, om ikke jeg selv og dere fr meg opp av denne hengemyren. Men akkurat n er det kun denne hengemyren jeg kjenner... S selv om den er mrk og svart, s gir den meg en slags trygghet. En trist trygghet. Men allikevel en trygghet..

vre i denne hengemyren er det eneste jeg orker akkurat n..

La meg vre i fred !

Holder p bli gal. Holder p kveles. Aldri alene, aldri i fred. Alltid noe bekymre seg over, noen ta hensyn til eller noen forestille meg for. Blir gal og m bort.

Aldri en dag alene. Aldri et yeblikk i fred. Et yeblikk i fred hvor jeg bare kan vre alene og tenke mine tanker i ro og fred. Et yeblikk hvor jeg ikke trenger prestere noe, blidgjre noen eller gjre noe annet enn bare vre meg.

Jeg vet at dere er bekymra for meg. Men hva skal jeg gjre?? Det er tft nok ha det som jeg har det om jeg ikke skal slite med skyldflelse og drlig samvittighet i tillegg. Og det er nettopp det jeg gjr. Jeg hater se bekymringen i ynene deres. Jeg hater at jeg gjr dere redde, og jeg hater at dagene deres blir tyngre p grunn av meg. Det er ingenting jeg skulle nske mer enn at ting ikke var som de er. At ting var enkelt, positivt, trygt og godt. Men det er ikke slik det er. Og jeg klarer ikke. Orker ikke. Jeg vil bare vre i fred!! Gi meg tid, gi meg luft, gi meg space! Det er ikke rart at jeg ikke orker st opp nr jeg vkner eller at jeg snur dgnet. Natta er det eneste tidspunktet jeg fr noen stakkars timer for meg selv. Noen stakkars timer uten mtte tenke p hva jeg burde gjre, hvor jeg burde vre eller hva jeg burde si. Noen timer hvor jeg bare kan vre !

Natta og mrket, mitt fristed

Natta og mrket som legger seg som en myk hnd rundt sjelen min og gir meg fred.

Det deilige mrket. Stillheten. Trenger ikke si noe n. Ikke vre noen. Bare vre.

For jeg er ingen.

Sola. Den ndelse bl himmelen som minner meg p alt jeg ikke er. Alt jeg burde vre. Alt jeg kunne vre.

Kan det ikke vre natt litt til? ynene som lukker seg. Fred i sinnet, fred i hjertet. Mitt fristed.

Ensomhet

Angsten er ensom... og ensomheten er kvelende.. Som om ingen eller ingenting kan redde meg... Redde meg fra hva, vet jeg ikke. Kanskje meg selv.. Angsten.. Livet i seg selv? For livet fles noen ganger som en uutholdelig oppgave.. Om jeg er sliten allerede, hvordan skal jeg da holde ut i 50 r til? Kanskje lenger?

Tilskuer av andres liv. Tilskuer i eget liv. Ikke alltid, men s altfor ofte.. Hva skal jeg gjre? Hvor skal jeg vre? Hva skal jeg si? Hva skal jeg nske? nsker jeg ingenting lenger?

Jeg lever i yeblikk. I yeblikk hvor roen finner meg. I yeblikk hvor gleden og freden finner meg. I yeblikk hvor jeg tror at jeg vet hvem jeg er og nsker vre akkurat der jeg er. De er s fine disse yeblikkene. Som om jeg nettopp har funnet nkkelen til en stor hemmelighet. Nkkelen til ro, fred og en indre trygghet.. Endelig....

Men etter en stund viser det seg at nkkelen ikke passer likevel, og jeg er igjen p leting.. Flyktig, usikker, urolig og redd. Skuffa over at heller ikke denne gangen skulle det falle p plass. At dette, som alle andre fine yeblikk er forbigende og flyktig. Livet mitt fles som et stort, svart, uregjerlig hav, med en og annen liten y i det fjerne som jeg kan hvile meg p akkurat spass at jeg ikke drukner... Men jeg er lei av svmme i motstrm.. Sliten av storm og uvr. Sliten fordi det er s langt mellom de rolige yene.

Flyktige og altoppslukende tanker

S har jeg opprettet blogg. Noe jeg ikke trodde jeg kom til gjre. Jeg vet heller ikke om jeg forventer at noen skal lese den, eller om jeg gjr dette bare for ha et sted samle tankene mine... Det eneste jeg vet er at jeg drukner i mine egne tanker. S snart jeg fr hodet over vannet er det som om noe drar meg under igjen. Som om noe nekter meg vre fri. Jeg er sliten. Sliten av uro, usikkerhet, hjertebank og isolasjon. Sliten av oppturer som flges av nedturer. Sliten av maskeradespillet. Sliten av angst.

Velkommen til min blogg!

Dette er den frste posten p min nye blogg ;)

Les mer i arkivet Mars 2011 Februar 2011
hits