Ensomhet

Angsten er ensom... og ensomheten er kvelende.. Som om ingen eller ingenting kan redde meg... Redde meg fra hva, vet jeg ikke. Kanskje meg selv.. Angsten.. Livet i seg selv? For livet fles noen ganger som en uutholdelig oppgave.. Om jeg er sliten allerede, hvordan skal jeg da holde ut i 50 r til? Kanskje lenger?

Tilskuer av andres liv. Tilskuer i eget liv. Ikke alltid, men s altfor ofte.. Hva skal jeg gjre? Hvor skal jeg vre? Hva skal jeg si? Hva skal jeg nske? nsker jeg ingenting lenger?

Jeg lever i yeblikk. I yeblikk hvor roen finner meg. I yeblikk hvor gleden og freden finner meg. I yeblikk hvor jeg tror at jeg vet hvem jeg er og nsker vre akkurat der jeg er. De er s fine disse yeblikkene. Som om jeg nettopp har funnet nkkelen til en stor hemmelighet. Nkkelen til ro, fred og en indre trygghet.. Endelig....

Men etter en stund viser det seg at nkkelen ikke passer likevel, og jeg er igjen p leting.. Flyktig, usikker, urolig og redd. Skuffa over at heller ikke denne gangen skulle det falle p plass. At dette, som alle andre fine yeblikk er forbigende og flyktig. Livet mitt fles som et stort, svart, uregjerlig hav, med en og annen liten y i det fjerne som jeg kan hvile meg p akkurat spass at jeg ikke drukner... Men jeg er lei av svmme i motstrm.. Sliten av storm og uvr. Sliten fordi det er s langt mellom de rolige yene.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

tankestorm

tankestorm

28, Oslo

Kategorier

Arkiv

hits